Unger altså. Noen ganger gjør de meg så utrolig frustrert. :(
I stad da jeg skulle ned på badet for å dusje datteren min merket jeg at det var innmari kaldt der nede i forhold til oppe.
Snodig tenkte jeg, helt til jeg fikk se at døra til vindfanget (som til og med barna vet at ALLTID skal være lukket pga pusene) og ytterdøra stod på vidt gap. :412:
Første jeg tenkte på var pusene og så løp jeg en rask runde rundt inne på for å se etter dem. Men jeg fant ikke en eneste pus.
Da kjente jeg at jeg ble utrolig redd. Visste ikke om jeg skulle bli sinna eller gråte. Alle pusene mine var på tur og jeg visste ikke hvor.
Da var det bare å slippe alt jeg hadde i hendene, dra på meg støvler og løpe ut å lete. Første jeg møtte på ute var Tittentei. Hvitfargen hans lyste jo opp som en sol i mørket. Men han får jo lov å være ute så han var det jo ikke noe farlig med. Verre med Kastor som er så mørk, men heldigvis hadde ikke han kommet seg så langt. Han satt i hagen bak huset passe forvirret og litt nervøs. Var nok litt skummelt der ute stakkars.
Først løp han fra meg da jeg kom. Skvatt nok litt. Men heldigvis kom han sakte og tillitsfult mot meg da jeg satte meg på huk og ropte på han.
Så var det Uras da. Han var jo ikke å se noen sted. :icon_eek: Men etter en stund med leting rundt i gata og rundt huset hørte jeg en lyd fra hverandaen. Der stod han og håpet på å komme inn verandadøra. Phu.
Så nå er heldigvis alle pusene trygt inne igjen, men jeg sliter fortsatt med å roe nervene mine. For fy søren så redd jeg ble. Jeg blir jo like redd når pusene blir borte som om ungene mine ble vekk. Er jo babyene mine hele gjengen. :kyss2:
Så her sløve har aldri ungene vært med å lukke dørene før og håper aldri de blir det igjen.
