For noen år siden, i 2000, da det regnet hele høsten, ble Tass, hunden vår, bitt av hoggorm mens han var i skogen, og dette var første søndag i advent. Ingen hadde sett noe, for han sto og loset på en elg, men plutselig var han hjemme her igjen, og hinket rundt på tre bein. Han viste ingen av de typiske symtomene, så vi trodde først at han hadde vrikka baklabben sin eller noe sånt. Men utover dagen ble labben mer og mer hoven, og han virket noe sløv, så vi ringte dyrlegen, som sa vi måtte komme mandags morgen , så skulle han røntge labben. Men, sier han, er dere sikker på at det ikke er hoggorm, da? Vi hadde jo ikke tenkt på det, fordi Tass hadde blitt bitt da han var liten, og var redd for orm, og vi var i desember måned.
Men labben ble enda mer hoven, og vi satte oss ned med han begge og fikk han til å legge seg på siden, og da fant vi merkene på innsiden av beinet.
Vi ringte igjen, siden vi kjente denne veterinæren privat også, og fikk beskjed om å komme hjem til han med en gang, og Tass fikk sprøyte og pencillinkur.
Han fortalte om en harehund som eier ikke hadde kommet med før det var gått et par dager, og etter en tid hadde det falt av et stort stykke dødt vev der ormen hadde bitt, og han måtte sy det såret. Etter ytterligere noen uker måtte hunden avlives fordi den fikk leversvikt.
Hører med til historien at Tass levde til i 2005, og ble 11 år, og at han gjorde jobben sin til siste dag, men han fikk en liten kul i beinet på den labben, og den ble aldri borte.
Så for all del, ta hoggormbitt på alvor.