Jeg og samboeren min eier et kattepar. Vi er veldig glad i kattene våre, det er oss og kattene. Men nå er vi også veldig usikre på hva som er best å gjøre. Katteparet vi eier kommer fra et kull på 6, hvor hun er storesøster og han er lillebror. Han var både sistemann og minstemann. Han ble fort en stor og flott krabat. Veldig leken, men alltid litt reservert og ømtåelig for støy/lyd, litt skvetten - ikke veldig, men alltid mer skvetten enn sin søster. Når vi hentet dem, var det han som gjemte seg bak kjøleskapet. Han liker små mørke gjemmesteder.
Søsteren har et veldig godt kattelynne. Elsker mye klapping, liker å sove, liker å leke, sover høyt og lavt, gjemt eller midt på stuebordet. Hun er en veldig kosete og deilig katt for både matmor og matfar.
Broren er også egentlig en stor koseklump. Han elsker å bli klødd, massert, kammet og lekt med. Men samtidig er han også veldig ømfintlig for lyder og brå bevegelser. Matfar har stusset på om det kunne være noe med synet og/eller hørselsen til kosegutt, men hver gang matfar har prøvd ut om det kunne være problemet har bror hørt den minste lyd og oppfanget de minste bevegelser. På mange måter virker han egentlig motsatt. Altså han har alle antenne sine rettet tusen forskjellige steder, får inn alt for mye signaler og blir litt satt ut av spill av og til. Han liker seg best under sengen. Der har matfar og matmor lagt ut et tykt og mykt teppe som han liker å slappe av og sove på. Han pleier å være der stort sett hele dagen, men på kvelden må han ha litt kos og så spiser han og er litt fremme. Om nettene sover han sammen med matmor og matfar. Slik har det vært i en periode på snart 2 år. Forrige uke pusset vi opp soverommet og på søndag hadde vi vinduene åpne på det nye soverommet. Vi hadde flyttet sengene tilbake fra stuen til soverommet igjen og hadde tenkt å støvsuge. Kattene tror støvsugeren er dommedagsmaskiner. Så vi pleier å lokke kattene inn på f.eks. soverommet og lukker døren og støvsuger resten av leiligheten. Da hører ikke kattene den og de er mye roligere. På søndag derimot lukket vi ikke døren og bror hoppet ut. Det er et fall som kan være nesten 4 meter, men den kan også være noen få meter. Hvis han har hoppet rett ut er det 4m. Men når vi ser ut vinduet han hoppet ifra er det et dypt skrapemerke i vinduskarmen som peker i retningen til noen luftekanaler og da blir det nesten 3m meter fra lufekanalen og ned til asfalten. Vi er ganske sikre på at det som skjedde var at bror fikk panikk og satset mot de runde luftekanalene - det er kloremerker på kanalrøret og vi tror han har mistet fotfestet der og falt resten av veien ned til asfalten. Idet vi forsod at han hadde falt ut ropte jeg på han og fikk umiddelbart svar. En ganske lei katt som ikke helt visste hva han skulle gjøre. De er innekatter.
Jeg løp ned til utgangen og ropte enda en gang til på han og han kom med syvmilssteg og bykset via fanget mitt og opp halve trappen og deretter inn i armene mine. Jeg bar han opp og idet han var innennfor døren hoppet han ut av armene og snuste fort rundt i alle rommene og deretter gikk å la seg bak noen hyller på stuen som er hans andre skjulested i leligheten.
De gangene han kommer frem har jeg tittet nøye på han og observert adferden hans. Da jeg senere i dag fikk kose litt med han og tittet litt på hvordan han ser ut, oppdager jeg dette:
1: Han har vist tegn til irritasjon på høyre bakpote, noen ganger iløpet av det siste døgnet. Den midterste kloen har brukket.
2: Han har vist tegn til ømfintlighet ved kinn. Her har han et rødt merke, som en kul i pannen, men den er rød og hoven - og den er på venstre siden av haken. Om dette ikke var nok så har halve hjørnetannen knukket av og forsvunnet..
Vi har både før og etter disse oppdagelsene kjent på kroppen hans, sjekket alle føttene, rygg, hale, kranie og ribbbein. Men det er først ved selve kloen han reagerer. Det samme skjer når vi kommer på det såre kinnet hans. Han gnir seg mot oss med den andre siden av kinnet. Så jeg vil si at tilstanden er relativt bra, men vi er forferdelig usikre.
Dette er vårt dilemma.
Den flotte hankatten vår er lettskremt. Etter kastreringen på vetrinærhøgskolen ble han ganske mye mer redd og ømfintlig for omgivelser og støy. Han kan få panikkanfall av støvsuger, kattebur og skarpe/høye lyder. Vi er livredd for å ta han i kattebur. Vi vil alltids få han inn, men vi er forferdelig redd for at han skal bli enda mer redd og ømfintlig om vi tar han i bur og drar til dyrelege/vetrinærhøgskole.
Jeg håper noen kan gi meg noen gode råd her. Jeg sitter og skriver dette midt på natten fordi jeg ikke klarer å sove og vil helst holde et øye på katten vår hele tiden. Det blir litt masete og mye dette innlegget mitt også, men jeg ville gi en presis beskrivelse på situasjonen. Han kommer frem og vil ha oppmerksomhet og kos, men er forslått også. Jeg synes han virker litt roligere enn ellers, men ikke mye. Vet ikke om dette nødvendigvis er et sykdomstegn heller. Bør vi sjekke han opp så fort som mulig, uansett hvilken konsekvens det kan ha for hans panikktendenser og ømfintlighet? En annen ting, finnes det dyreleger i oslo, helst kattespesialister som kan komme til oss - slik at vi slipper å hale og dra han ned til vetrinæren?
Alle råd taes med takk.
Hilsen bekymret matfar