I dag har jeg gjort noe som gjorde større inntrykk på meg enn det jeg regnet med selv.
Det er en kvinne som har stått meg nær, en reservemamma som jeg har hatt siden jeg flyttet hit, som dessverre er blitt alvorlig syk av kreft. Hun er for syk til å være hjemme så hun ligger nå på sykehjemmet og får pleie der.
Denne damen har alltid hatt en stor forkjærlighet for katter, og har tatt seg av mange streifere, gitt dem mat og tatt de med til vetrinærbehandling. Hun passet Ulla og Ulrik noen dager i fjor sommer da vi var bortreist, da visst jeg at de fikk den beste kattepasseren som finnes
Hun har også en katt selv, lille Ronja, og det var denne katten hennes datter og jeg tok med på besøk til henne nå i kveld. De hadde ikke sett hverandre på ca. en og enhalv måned.
Vet dere hun ble så glad at tårene trillet, en gjensynsglede som jeg nesten ikke har sett maken til. Hun gråt, datteren gråt og jeg gråt.
Ronja la seg i sengen sammen med henne med det samme hun kom ut av buret og der lå hun under hele besøket og koste med matmora si.
Det kom en pleier inn og hun smilte når hun så "hva" som var med på besøk til damen. Hun spurte etterpå om damen og katten hadde hatt et spesielt forhold, noe som de har hatt.
Neste gang Ronja skal på besøk til "mamma`n" skal vi ta med børste slik at hun får børste katten sin. Hun spurte faktisk om vi hadde med børsten hennes
Dette var noe som varmet både et mennskehjerte og et kattehjerte.
