Jeg har ikke akkurat noe hyggelig svar å komme med, men jeg fortelle deg om en av mine erfaringer
Da jeg var elleve år og bodde hjemme, fant vi vår "Lillepus" som var en villkatt. Hun var bare noen uker gammel og og var helt utmagret og orket ikke engang å løpe vekk da mamma fant henne ute i regnet. Vi tok henne til oss, og hun ble en flott, liten pus. Hun ble aldri stor pga påkjenningen da hun var liten, så hun så ut som om hun var 3 mnd, da hun var voksen. Etter 2 år så flyttet vi et annet sted, og Lillepus "rulet" gata! Hun var så tøff og jaget alle kattene i gata! Men etterhvert merket vi at hun ble rarere og rarere. Hun begynte å tisse utenfor kassa, og ville ikke ut. Hun ville bare bli koset av mamma, og gjemte seg mye. Det var ikke snakk om at hun ville ut. Vi tok henne med til dyrlegen mange ganger, og dyrlegen kom frem til at hun hadde fått angst... eller noe liknende da. Nervøs var hun iallefall. Vi hadde henne en stund til, men det endte med at dyrlegen sa at vi burde avlive henne, for hele tilværelsen hennes ble slitsom for henne. Det ble slitsomt å leve i det hele tatt, fordi hun var så redd hele tiden. Vi avlivet henne, og det var vel det verste øyeblikket i mammas liv, tror jeg, for Lillepus var helt spesiell... Men i ettertid er hun glad hun gjorde det, for hun mente det ville vært egoistisk av henne og la henne leve et liv fylt av angst og usikkerhet...
Vet ikke hva du bestemmer deg for å gjøre, men jeg føler virkelig med deg, for dette er et uhyre vanskelig valg... "Lykkepille" er kanskje det beste for deg, hvis du ser at det kan gi henne mer livskvalitet, mens andre mener det er unaturlig å påtvinge katten noe som helst. Det viktigste er at du ikke tar til deg hva folk "måtte mene"... gjør det du selv mener er best for Ulla, og som du selv kan leve med. Vi er her for deg, og jeg håper alt det beste for den lille jenta di.
