Torsdag våknet jeg med en stiv og vemmelig følelse i høyre handledd. Jeg registrerte en rød hevelse, og at dette satt rundt fire karakteristiske parvise merker: over- og underkjeve av katt.
Jeg lar min katt tygge på meg rett som det er: pus elsker å sloss, og jeg elsker å fyre opp katta. Slik har jeg hatt det med mine katter gjennom alle år, og jeg har aldri tatt skade av det - fordi jeg har latt det blø, og sårene rense seg selv før de lukker seg.
Fredag var underarmen stiv, og hevelsene gått opp til albuen. Jeg var blitt noe svimmel. Jeg vurderte en tur til legevakta (jeg har Geithus Helsesenter bare ti minutter unna), men resonnerte etter følgende liste:
1. Jeg har Sivilforsvarets høyeste sertifikasjon innen Sanitét.
2. Stivkrampe er det IKKE. Det går direkte på nervesystemet, og ville ha forårsaket kramper i andre deler av kroppen, eksempelvis hoderegionen.
3. Stafylokokker, streptokokker og andre sinnakokker bekjempes av immunforsvaret direkte i det området som er infisert. Dersom området utvides, varsler lymfesystemet ved hovne kjertler.
Jeg har en lang historie som har gjort meg immun mot sykehus, og et solid immunforsvar; medfødt. Jeg holdt armen høyt i ro og meg selv liggene mesteparten av dagen. I morges er det på retur, og jeg begynte å tenke *hvorfor* skulle dette slå slik ut?
Torsdag kveld gjorde jeg rent i kjøleskapet, hvor det hadde samlet seg grums i bunnen, hvor jeg altid legger kjøttvarer fordi det er lavest temperatur i bånn. Jeg gjorde det uten gummihansker eller annen beskyttelse, og tenkte ikke på at sårskorpene fra dagens slåsskamp med mitt kjære beist ville bløtes opp, og sinnakokker fra gørra i kjøleskapet dermed fikk fritt leide.
Jeg oppfordrer dermed alle til jovial, fysisk omgang med katt og andre dyr, men å i tillegg bruke hodet i forhold til hva man deretter bedriver. Man spøker ikke med sinnakokker og kjøleskap.
