Lurer på om noen har glupe idéer til hvordan man kan venne pus til å bli håndtert, eller undersøkt, uten at det blir fresing og sure miner?

Buster har bestandig vært en sånn katt som ikke vil håndteres annet enn når det passer han (det vil si aldri...). Allerede mens han var kattunge prøvde vi å venne han til å få sjekka ører og tenner for eksempel, men til liten nytte - han blir så sinna at han nesten freser. Skal jeg fjerne øyerusk på han, så må jeg vente til han er i dyp søvn, ellers blir det tenner og klør og så noen timer med olme blikk fra innerst under sofaen.
I natt sprang han for første gang ut på hovedveien, i vill kamp med en nabokatt. Jeg var så engstelig at jeg kunne ha dødd på stedet, heldigvis var det ingen trafikk akkurat da. Men nabokatta hadde klort godt ifra seg, og da jeg endelig klarte å få Buster inn hadde han et blodig øre, løs pels over hele seg, og han så ut til å ha vondt i den ene foten. Men da jeg skulle sjekke skadene ble han helt svart i blikket, og så knurret han til meg. Jeg fikk fjerna noen klo-biter som satt igjen i huden hans, men øret og poten måtte jeg bare gi opp å få undersøkt. Selv i morges fikk jeg ikke røre han. Og nå sitter han vel hjemme og hater dumme matmor. :ad[1]:
Er ganske håpløst at det skal være sånn, for han er ellers en godslig katt... Noen av dere andre her som har/har hatt samme problemet?