Hmm, det er jo ikke så veeldig mange som kommer med kattene sine da, jeg har to teorier på det:
1. Folk som har katt ser på katter som uviktige overfor det å skulle ha noe vitkig å si. Det er mange som tror at størrelsen har så mye å si på hva dyrene skal mene om ting.
2. Folk som har katt har en såpass god kommunikasjon med dem fra før av at de føler de ikke trenger å få vite hva kattene deres sier for de vet det selv.
Katter hva sier de.. hm.. Det blir jo veldig individuelt det, det blir som hva hver enkelt av dere mener om ting.
Dyr speiler eier, og man kan forklare det veldig enkelt med noe som man alltid har sagt: "Som hund så eier"
Man ser jo at av og til ligner dyrene fysisk på eieren, men de kan ligne mer enn det. Mange ganger kan dyrene være syke på våre vegne. Jeg hørte en historie om en dame som mistet dyrene sine til kreft en for en. Tilslutt orket hun ikke mere, og ville ikke ha flere dyr, men da ble hun syk selv.
Du kan ha en katt som har problemer med pusten sin, mens du er en storrøyker. Eller katten din har gikt, og du selv har gikt.
Pusekatten din kan snakke om din sorg, og fortelle hvor den sorgen kommer fra mens du selv ikke visste at den var tilstede, men likevel kommer den når du kjenner etter. Det er veldig mye av dette som handler om å åpne sitt eget sinn, og bli seg selv. Man trenger jo ikke dermed sagt bli energisk tilhenger av healing, eller begynne dyrke sine egne grønnsaker i hagen, men bare det å se sine egne feil eller å tilgi andre som har gjort en urett kan være stort for deg som person og la deg åpne mer opp. Man ka bli fri, liksom.
Mange av disse tingene som ryggvondt, astma, migrene det er blokkeringer og eller mønster som vi på en eller annen måte har tatt til oss. Det har gått i kroppen for å synliggjøre en problem du har i tankene dine. Men det som skjer er at om vi ikke har lært å åpne opp så stenger i igjen og problemene kommer enda flere eller enda sterkere.
Et dyr kan faktisk få deg til å tenke deg om, eller åpne opp rett og slett fordi de er dem de er. De dømmer ikke, de belærer deg ikke, de er ikke slemme.
Selve prosessen går ut på å slappe av, tømme hodet for tanker og 'slippe inn' dyret som vil prate. Så skriver jeg ned alt jeg 'observerer'. Det sier seg selv at det kan være ganske mye skurring på linjen, men det gjelder bare å øve seg og øve seg så går det etterhvert bedre og bedre.
Høres sikkert helt fjernt ut, men det er faktisk sånn det KAN VÆRE. En god del ganger så prater dyrene om helt konkrete ting som at de liker gå tur, eller å vær med eieren. For dyrene vet jo at vi kan være redde for hva som kommer og da vil de aldri prate om ting som de vet vi ikke er klare for å høre..
Hehe, bla bla. Lett for å mase seg vekk her, kan godt være at jeg pratet over hodet på flere nå, det var ikke meningen...
