Skrevet av Emne: Katter som barn??..  (Lest 2081 ganger)

Utlogget Wikrita

  • Siameseravhengig
  • Skravlepus 1
  • **
  • Innlegg: 5469
  • Takket: 80
  • Kjønn: Kvinne
  • (N) Wikrita's Wit
    • Vis profil
Katter som barn??..
« på: 17 Mars 2007, 01:42:42 »
Jeg har lest endel innlegg til mange av dere, og noen skriver at "de ser på kattene som barna sine". De fleste som sier det, er folk som jeg har oppfattet ikke har barn selv. Jeg skjønner ikke hvordan man kan sammenligne barn og katter, noen som vil forklare...
Nå sier jeg ikke at det ene eller det andre er galt, for det har ikke jeg noe med, men jeg lurer på hvordan dere som har "barna deres i kattene" tenker...
Som mange vet, har ikke jeg barn, og jeg anser heller ikke kattene mine som ungene mine, for jeg kan bla. aldri ha forventninger til katter. Joda, jeg skjønner at man kan ønske og håpe for både et barn og en katt, men språklig kommunikasjon  finnes jo ikke :icon_frown:. At man skal være glad i både barna sine og kattene sine betingelsesløst, forstår jeg også, men ikke resten av sammenligningen.
Så kom med forklaringene nå.... :icon_mrgreen: : :icon_question:


Amatører gjør så godt de kan, dilettanter hva de ikke kan.
Walt Disney

Utlogget SuperHanne

  • Avhengig og
  • Skravlepus
  • *
  • Innlegg: 3692
  • Takket: 123
  • Kjønn: Kvinne
  • Trønderjente på 25
    • Vis profil
    • SuperHanne.com
SV: Katter som barn??..
« Svar #1 på: 17 Mars 2007, 06:30:00 »
Hehe.. Jeg og samboeren min har "tre barn" sammen, og hvor den sammenligningen kommer fra aner jeg ikke.  :klø seg:  :wink[1]:

Er vel muligens fordi vi begge er like glad i dem som om de skulle vært våre egne barn kanskje?

Tror det at når man tenker på kattene sine som barna sine så er det nok som små babyer, altså ingen forventninger eller kommunikasjon, bare en grenseløs kjærlighet, en kjærlighet hvor betegnelsen "kjæledyr" ikke strekker til nok!!

Utlogget Imp

  • Dyrevenn Deluxe
  • Forumslave katt
  • *****
  • Innlegg: 2820
  • Takket: 80
  • Kjønn: Kvinne
  • Lykken er å begrave nesa i en myk pusemage
    • Vis profil
    • Impens Hule
SV: Katter som barn??..
« Svar #2 på: 17 Mars 2007, 09:08:37 »
Bast og Frøya er ungene våre, det har jeg alltid sagt..akkurat hvorfor er kanskje litt vanskelig å si, men jeg skal prøve i alle fall. Jeg har jo en unge i magen nå, og jeg tipper jeg kan si litt mer om sammenligningen når den ungen er kommet til verden. MEN foreløpig ser jeg ikke noen forskjell i "hvor mye" glad jeg er i kattene våre og ungen i magen. Jeg ville ikke valgt noen av dem fremfor den andre for å si det sånn. Mange avliver kattene sine eller gir dem bort fordi de er livredde for toxoplasmose, allergiutvikling, at katten skal legge seg over ansiktet til babyen, klore den eller andre ting. Slike tanker syns jeg er idiotiske, og noen vil sikkert bli sinte på meg nå, men jeg tror neppe man er så glad i katten sin om man bare kan kvitte seg med den slik "knips". Selv om det også finnes naturlige årsaker til at man MÅ kvitte seg med en pus, så finnes det alltid ting man kan prøve.
Huff, nå ble det bare babbel og offtopic her.
Ja, det jeg sier her blir jo bare en bekreftelse av det du sier Wikrita, være glad i både ungene og kattene. Men jeg tror neppe det er så mange som legger så mye i det selv om man kaller katten sin for "lille babyen min", sånn jeg gjør med Bast. Det er neppe noen katteeiere som forventer språklig kommunikasjon fra sin katt, bortsett fra kroppspråk, blikk, ord og kanskje noen mjau fra pus.  :icon_frown:

Utlogget RenateW

  • Super avhengig pus
  • ***
  • Innlegg: 1670
  • Takket: 78
  • Kjønn: Kvinne
  • Ælske kjæresten min, beibin og pusekattan minj <3
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #3 på: 17 Mars 2007, 10:52:11 »
Vi kaller Charley, Bruce og Dina for "bebisene" våre, men vi kaller dem også vennen og kompis og slikt.
Dina, for eksempel, blir omtalt som "bestevenninna mi" når jeg er sur på sambo (som egentlig er min beste venn).
For oss er det en talemåte, rett og slett.

Kismet

  • Gjest
SV: Katter som barn??..
« Svar #4 på: 17 Mars 2007, 13:25:03 »
Jeg tror ikke man skal ta formuleringen om at man ser på kattene sine som barna sine så veldig bokstavelig...
Det er en talemåte, og betyr iallfall i mitt tilfelle at kattene mine er endel av familien, de er gutta mine, babyene mine - men det betyr ikke at jeg ikke ser forskjellen på dyr og mennesker, for all del.
Jeg legger i uttrykket "barna" mine at de er veldig viktige vesener i mitt liv, jeg elsker dem høyere enn jeg kunne ane.
Jeg vet de ikke kan kommunisere med meg som andre mennesker, og jeg forventer selvfølgelig ikke at gutta skal kunne prate til meg slik mennesker gjør seg imellom eller at jeg skal oppdra de slik man gjør med et barn, men det der tror jeg de fleste normale katteeiere er fullt inneforstått med, for det blir jo litt over the top om man skal ta det så bokstavelig.
Men vi har en kontakt og jeg ville gjort hva det skulle være for å redde de om de ble syke, innenfor rimelighetens grenser og kattenes beste.

Utlogget Busta

  • Administrator
  • Skravlepus 4
  • *****
  • Innlegg: 23167
  • Takket: 301
  • Kjønn: Kvinne
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #5 på: 17 Mars 2007, 22:23:26 »
Tror det handler mer om at man ser på katten som et fullverdig familiemedlem... Buster er ungen min han, men han er også samboer, sjef og bestevenn. Siden jeg ikke har barn av det tobeinte slaget, så er Buster en jeg kan bry meg om og ta vare på... ganske enkelt. Og når det gjelder kommunikasjon er det ingen problemer, han skravler mer enn de fleste unger tror jeg... :wink[1]:

Utlogget Ulla

  • Administrator
  • Skravlepus 4
  • *****
  • Innlegg: 27441
  • Takket: 660
  • Kjønn: Kvinne
  • Potespor i våre hjerter
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #6 på: 17 Mars 2007, 22:45:25 »
Jeg har lest endel innlegg til mange av dere, og noen skriver at "de ser på kattene som barna sine". De fleste som sier det, er folk som jeg har oppfattet ikke har barn selv. Jeg skjønner ikke hvordan man kan sammenligne barn og katter, noen som vil forklare...
Nå sier jeg ikke at det ene eller det andre er galt, for det har ikke jeg noe med, men jeg lurer på hvordan dere som har "barna deres i kattene" tenker...

Som det er sagt av andre så tror jeg nok at det er "a way of speaking".
Jeg kan dra noen sammenlikninger som jeg kommer på i farten.
Det å ha katter og det å ha barn mener jeg kan sammenlignes ved å gi ubetinget omsorg.
Man forsøker å oppdra begge deler til å skjønne hva som er riktig og hva som er galt, (mer eller mindre lykkes man)   :morsomt:
man elsker dem ut hva hvem de er og ikke hva de er.
De er avhengige av oss for å få mat, drikke og medisinsk oppfølging. Begge må ha grunnleggende trygghet til oss.

Men selv med dette så mener jeg ikke at barn og katter er det samme, men noe sammenlignbart finnes det.

Som mange vet, har ikke jeg barn, og jeg anser heller ikke kattene mine som ungene mine, for jeg kan bla. aldri ha forventninger til katter. Joda, jeg skjønner at man kan ønske og håpe for både et barn og en katt, men språklig kommunikasjon  finnes jo ikke :icon_frown:.

Ikke alle er så heldige å få barn der språklig kommunikasjon forekommer, dessverre.
Så mangel på den språklige kommunikasjonen er nok ikke en grunn alene når man
skal skille mellom mennesker og dyr.(barn og katter)
Det er selvsagt verbal språklig kommunikasjon jeg mener, fordi det går faktisk ikke an å ikke kommunisere.
Dette gjelder både for dyr og mennesker.

Jeg har heller ikke barn så jeg kan nok ikke gjøre noe annet enn å referere til min søster da jeg spurte henne
om man kunne bli like glad i katter som egne barn.
Hun svarte: "Ja det kan man, men det blir på to forskjellige måter"

En eller annen psykolog sa en gang at mennesker uten barn kunne sørge over tapet av en katt på lik linje som
noen med barn sørget over  tapet av barnet sitt.
Dette får stå for hans uttalelser.

Jeg tror videre at det å ha katt ikke er likt for alle heller. Tror nok ikke vi trenger å dra det så langt
som forskjellen mellom barn og katter, men det er sikkert nok å se på forskjeller mellom katteeiere her inne på forumet.
Vi er generelt enige om hvordan kattene bør tas vare på for å få et bra liv, men det er enkelte ting som jeg aldri kunne ha gjort
som andre gjør, men det blir en annen diskusjon.


« Siste redigering: 17 Mars 2007, 22:47:45 av Ulla »

Utlogget Wikrita

  • Siameseravhengig
  • Skravlepus 1
  • **
  • Innlegg: 5469
  • Takket: 80
  • Kjønn: Kvinne
  • (N) Wikrita's Wit
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #7 på: 17 Mars 2007, 23:02:52 »
Gody formulert, Ulla, jeg skjønner nøyaktig hva du mener - selv uten å kjenne deg.... :biggrin:


Amatører gjør så godt de kan, dilettanter hva de ikke kan.
Walt Disney

Utlogget (N)Zam Zam

  • Koseklumpen
  • *****
  • Innlegg: 276
  • Takket: 1
  • Kjønn: Kvinne
  • Lykkelig eier av vakker huspus!
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #8 på: 18 Mars 2007, 13:17:24 »
Jeg har barn OG katter, og jeg kan ikke sammenlikne det på noen måte. Det betyr ikke at jeg ikke er glad i kattene eller mangler omsorgsfølelse eller interesse for dem. De er nydelige på alle måter, pusene.

Men jeg tror Wikrita forstår hva jeg mener når jeg sier at den angsten en opplever når noe skjer med ungen din, som du ikke har kontroll over, eller du står i fare for å miste et barn, nok ikke kan sammenliknes på noen måte med om det samme hender med en katt. Obs: Jeg sier ikke at det ikke føles fryktelig om noe skjer med katten din, men som "mor" til både barn og katter, så vet jeg at det ikke kan sammenliknes.

....på den annen side så kan jeg forstå at de som ikke har barn, kan oppleve kjærligheten til kattene på en slik måte at de sammenlikner dem med barn. Tror man må ha erfaring med å ha egne barn for å vurdere forskjellen, kanskje?
« Siste redigering: 18 Mars 2007, 13:24:13 av (N)Zam Zam »

Utlogget Kater&Ich

  • tyggertyggis
  • Limt fast til stolen katt
  • ****
  • Innlegg: 2456
  • Takket: 75
  • Kjønn: Kvinne
    • Vis profil
SV: Katter som barn??..
« Svar #9 på: 18 Mars 2007, 14:34:46 »
eg har ikkje barn, men likevel hadde eg aldri kommt på tanken å kalle kattene min for barna mine. må faktisk seie at eg i begynnelsen her på forumet har stussa ein del over at folk kallte katter for barn. eg kan ikkje på nokon måte relatere meg sjølv til katter som barna mine. eg elsker kattene mine, og gir dei alt dei treng, men likevel er navnet "barn" eller "baby" reservert for den dagen eg faktisk får barn. eg kler ikkje gensere eller smykker på mine katter, dei er ikkje mine dukker eller min erstattning for barn. dei er katter, rovdyr, sjølvstendige voksne vesener (ok, pøbel er endå kattunge, da. men KATTunge, ikkje min unge). kattene mine og eg bur i eit kollektiv, og siden eg er menneske har eg ansvar for mine med-boere liksom.

men eg har ein gong for gøy sagt at eg er "gravid" med ein katt, da pøbel koste seg og male under genseren. og da han ville ut etterkvart har eg "født" ein katt. me spøkte om det her i huset. det var på kødd, men det viser jo at assosiasjonen av katt som barn ligg og lurer der eit sted.

heike