Kunne vi ikke hatt en minneside om de kattene vi har mistet? gjerne med bilde og noen ord om katten?
DA vil jeg fortelle om min største skatt, Tobias/Tassen :love:
Bestemte meg for en ny katt for 1 år og 2 mnd siden. Ringte kattensvern, de hadde en kattunge jeg hadde så veldig lyst på. Men den var gitt vekk, de hadde noen andre kattunger de mente var nydelig, så de sendte meg bilde på mail. Det var de 3 nydligste katter jeg har sett. Jeg ønsket den som var mest tam siden vi hadde 2 katter fra før, men samboeren min ønsket den som så reddest ut, mest pjuskete og rar. Vi fikk kattungen samme kveld. Han var såååå søt og artig. 6-7 uker gammel var han når vi fikk han. Var blitt funnet ute, noen hadde prøvd å ta liv av han og brødrene. Vi fikk beskjed på at han var redd og sky, men det stemte ikke litt engang. Fra første time av løp han rundt som han eide huset, De 2 andre kattene mine skjønte ingenting når han kom, men lot han holde på og være i fred.
Vi døpte han Tobias og brukte Tassen som kjælenavn. Hans faste soveplass var oppå brystet mitt, selv når han var voksen og stor.
Han var over alt, fulgte etter oss uansett hva vi gjorde. Var så nysgjerrig på livet. Og en sånn apetitt, alt gikk ned, lot vi mat stå på kjøkkendisken var det garantert i magen hans på 1-2-3, brødskalker, frukt, snop, chips.
Alle som kom på besøk ble fasinert av den lille krabaten. Når vi fikk han var han ikke større enn ett melkeglass., men han vokste raskt, ble laang og slank emn kjempe poter.
Han var så rampetet, hoppet bukk over de 2 andre kattene. Ropte vi navnet hans reagerte han med engang og kom løpende, akkurat som en hengvien hund. Holdt du frem en finger kom han gned seg opp iden, prøvde å gni seg inntil fingeren for å bli klappet. Han elsket å bli løftet, hans strakk seg opp som ett barn og ville bli bært, mens bakbeina bare hang ned.
Han lå fast i vinduet og ventet på oss når vi var på jobb. ALDRI har jeg sett ett slikt hengivent dyr, ikke hunder engang. Skalv av glede når vi snakket til han, og svarte med mjau etter beste evne.
Han ble kastrert 6 mnd gammel og fikk lov til å begynne å gå ut, han smøg seg rundt som en ilder, naboer trodde det var en ilder :fnis[1]:
Hver dag han var ute dro han med seg noe nytt inn, alt fra skumgummi, store pinner, meitemark, søppel, gummi, alt han kom over dro han med inn, stolt som en hane la han det foran oss
Han dro alltid smilet frem i oss uansett hvor dritt dagen hadde vært.
Han løp rundt å lekte med seg selv ehle tiden, han løp så raskt at han ble faktisk andpusten, så han stoppet, åpnet munnen og pustet høyt, hev etter pusten. hehe jeg pleide å holde han ut døren så han skulle få oksygen, trodde han skulle stryke med etter de tussebyene han hadde.
En dag i november kom han ikke inn fra lufteturen sin, jeg følte noe var feil, og gikk ut å letet med lommelykt, sov med vinduet åpent for at han skulle komme seg inn når vi sov. Ingen tobias var der når jeg våknet. Da visste jeg noe var hendt. Han hadde aldri vært borte en natt før, og han oppholdt seg alltid utenfor huset.
Jeg dro på jobb den morningen, klarte ikke tenke eller slappe av. Vinduet stod åpent, Han var ikke inne når jeg kom hjem. Da knakk jeg sammen, Følte på meg jeg hadde sett han for siste gang. Jeg skulle registrere han som savnet på kattensvern sn nettside, der stod det. "Grå/hvit hannkatt overkjørt ved støletorget, øremerket med bånd"
Jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg visste det var han!
Flere av naboene har katt og de holdt seg alltid utenfor huset her, siden det er en liten park her, han hadde mange lekekamerater, men en spesiell som var bestisen han, Luke, går rundt forsatt å leter etter han. "Hvor er du Tassen?" roper han. Det er så hjerteskjærende. Han sitter utenfor huset vårt og venter på han.
Livet blir aldri like godt som det var, Tassen er jo ikke her. Savnet er så stort, det var ikke bare en katt. Han var barnet mitt. Aldri har jeg møtt en katt så glad og lykkelig.
Håper han har det bra i kattehimmelen
Elsker deg Tassen! :katt2: Jeg savner deg sånn
